Exhibitions      Info        Instagram    Texts & Reviews



Current exhibition



Kamilla Langeland
Stories of the Mind (Transitioning Into  Uncertainty)
3.8—31.8


Coming up next


Bergen Assembly
Actually, the Dead Are Not Dead
5.9—10.11

Kristin Austreid
15. 11—22.12

. . .


Past Exhibitions
— 2019



Maria Brinch
INYA LAKE

— at Kunstnernes Hus



Bathsheba Okwenje
Freedom of Movement
at  Kunstnernes Hus


Lina Viste Grønli
Nye skulpturer



Toril Johannessen
SKOGSAKEN (The Forest Case)


Marysia Lewandowska It’s About Time (in Venice Biennial)


Films by
Mai Hofstad Gunnes



Isme Film
Collectively Conscious Remembrance



Trond Lossius
Jeremy Welsh
The Atmospherics
River deep, mountain high



Exhibitions 
— 2018



Marjolijn Dijkman
Toril Johannessen
Reclaiming Vision

Damir Avdagic
Reenactment/Process
Reprise/Response


Eivind Egeland
Father of Evil

Marysia Lewandowska
Rehearsing the Museum


Anton Vidokle
Immortality for All: a film trilogy on
Russian Cosmism

Curated by
Ingrid Haug Erstad

Johanna Billing
Pulheim Jam Session,
I’m Gonna Live Anyhow Until I die,
I’m Lost Without Your Rhythm, This is How We Walk on the Moon,
Magical World


Jenine Marsh
Kneading Wheel, 
Coins and Tokens

Jenine Marsh
Sofia Eliasson
Lasse Årikstad
Johanna Lettmayer
Lewis & Taggar
Jon Benjamin Tallerås
Orientering 
—  a group show in public space


Jon Rafman
Dream Journal
2016-2017


Goutam Ghosh &
Jason Havneraas
PAARA

Ian Giles
After BUTT

Films by Yafei Qi
Wearing The Fog, 
I Wonder Why, 
Life Tells Lies

Exhibitions
— 2017

Daniel Gustav Cramer
Five Days

Kamilla Langeland
Sjur Eide Aas
The Thinker, Flower Pot and Mush

Danilo Correale
Equivalent Unit
Reverie: On the Liberation from Work


Valentin Manz
Useful Junk

Jeannine Han
Dan Riley
Time Flies When Slipping Counter-Clockwise

Pedro Gómez-Egaña
Pleasure

Ane Graff
Mattering Waves


Andrew Amorim
Lest We Perish

Tom S. Kosmo
Unnatural Selection

Jenine Marsh
Lindsay Lawson

Dear Stranger


Exhibitions
— 2016


ALBUM
Eline Mugaas
Elise Storsveen
How to Feel Like a Woman

DKUK (Daniel Kelly)
Presents: Jóhanna Ellen
Digital Retreat Dot Com

Cato Løland
Folded Lines, Battles and Events

Harald Beharie
Louis Schou-Hansen
(S)kjønn safari 2.0

Lynda Benglis
On Screen
Bergen Assembly

Linn Pedersen
Bjørn Mortensen
Terence Koh
NADA New York

Ida Nissen
Kamilla Langeland
Marthe Elise Stramrud
Christian Tunge
Eivind Egeland
Fading Forms

Anders Holen
Stimulus

Sinta Werner
Vanishing Lines

Exhibitions
— 2015


Bjørn Mortensen
Pouches and Pockets
/ Compositories in Color


Linn Pedersen
Plain Air

Øystein Klakegg
Entrée # 55

Leander Djønne
Petroglyphs of the Indebted Man

Lewis & Taggart
Black Holes and other painted objects


Azar Alsharif
Bjørn Mortensen
Steinar Haga Kristensen
Lewis & Taggart
Vilde Salhus Røed
Heidi Bjørgan
NADA New York

Linda Sormin
Heidi Bjørgan
Collision

Steinar Haga Kristensen
The Fundamental Part of Any Act

Exhibitions
—2014


Tora Endestad Bjørkheim
Bjørn-Henrik Lybeck


Mathijs van Geest
The passenger eclipsed the object that I could have seen otherwise

Marit Følstad
Sense of Doubt

Oliver Laric
Yuanmingyuan3D

Terence Koh
sticks, stones and bones 

Kristin Tårnesvik
Espen Sommer Eide
Korsmos ugressarkiv

Exhibitions
— 2013


André Tehrani
Lost Allusions


Pedro Gómez-Egaña
Object to be Destroyed


Flag New York City

Christian von Borries
I’m M
Institute of Political Hallucinations
Bergen Assembly

Dillan Marsh
June Twenty-First

Vilde Salhus Røed
For the Sake of Colour


Azar Alsharif
The distant things seem close (…) the close remote (…) the air is loaded


Magnhild Øen Nordahl
Omar Johnsen
Trialog

Lars Korff Lofthus
New Work

Exhibitions
— 2012


Anngjerd Rustan
The Dust Will Roll Together

Cato Løland
Oliver Pietsch
Love is Old, Love is New

Stian Ådlandsvik
Abstract Simplicity of Need

Sinta Werner
Something that stands for Something / Double Described Tautologies

Kjersti Vetterstad
Lethargia

Anna Lundh
Grey Zone

Arne Rygg
Borghild Rudjord Unneland
Lisa Him-Jensen
Cato Løland
Lewis & Taggart
Klara Sofie Ludvigsen
Magnhild Øen Nordahl
Mathijs van Geest
Andrea Spreafico
Flag Bergen

Exhibitions
— 2011


Karen Skog & Mia Øquist
Skog & Øquist systematiserer

Danilo Correale
We Are Making History

Sveinung Rudjord Unneland
U.T.

Ethan Hayes-Chute
Make/Shifted Cabin

Ebba Bohlin
Per-Oskar Leu
Kaia Hugin
Pica Pica

Gabriel Kvendseth
First We Take Mannahatta

Roger von Reybekiel
Do Everything Fantastic

Exhibitions
— 2010



Michael Johansson
27m3

Tone Wolff Kalstad
This Color Is Everywhere


Knud Young Lunde
Road Show Event Plan


Alison Carey
Ivan Twohig
Benjamin Gaulon
On The In-Between


Mercedes Mühleisen
Øyvind Aspen
Birk Bjørlo
Damir Avdagic
Annette Stav Johanssen
If Everything Else Fails...

Mart
Ciara Scanlan
Matthew Nevin
An Instructional

Patrick Wagner
Nina Nowak
Samuel Seger Patricia Wagner
South of No North

Gandt
Agnes Nedregaard Midskills
Patrick Coyle
Boogey Boys Santiago Mostyn
Bergen Biennale 2010 by Ytter

Lars Korff Lofthus
West Norwegian Pavilion


Serina Erfjord
Repeat


Mattias Arvastsson
Presence No.5


Malin Lennström-Örtwall
It`s like Nothing Ever Happened

Exhibitions
— 2009


Tor Navjord
FM/AM

Ragnhild Johansen
Erased Knot Painting


Entrée Radio


Lewis and Taggart
Ledsagende lydspor


In Conversation:
Gómez-Egaña and Mathijs van Geest


In Conversation:
Andrew Amorim and Mitch Speed


In Conversation:
Ane Graff and Alex Klein


In Conversation:
Martin Clark and Daniel Kelly


Ludo Sounds with
Tori Wrånes




In Conversation:
Stine Janvin Motland, Kusum Normoyle, Mette Rasmussen, Cara Stewart



Randi Grov Berger
Contact/Info/CV
Other projects







Mark
May 20th- June 31th, 2011

Ethan Hayes-Chute

Make/Shifted Cabin





The work of Ethan Hayes-Chute suggests potential living situations based on his concepts of self-sufficiency, self-preservation and self-exclusion in a variety of media including drawing, painting, sculptures and the artist book. For this exhibition at Entrée, he takes his vision to a life-sized scale, creating a fully-immersive cabin built from found and reclaimed materials, outfitted with recycled and improvised furnishings, as well as day-to-day ephemera and artifacts. The public is encouraged to enter and examine this comprehensive and elaborate example of habitation.

According to the artist, Make/Shifted Cabin refers to the handmade in general, the editing process that naturally occurs with such an ad-hoc creation, as well as the somewhat rudimentary or ramshackle construction, as well as the idea of a cabin transplanted from it's natural habitat to another, as well as the lifestyle adjustments required to produce such an object."

The exhibition was made possible as a collaboration with The Nordic Art Center, where Ethan Hayes-Chute is currently in residence.

Ethan Hayes-Chute was born and raised in Freeport, Maine, USA. He lives and works in Berlin and is currently a resident at The Nordic Artists' Centre Dalsåsen. Hayes-Chute has a BFA in painting from Rhode Island School of Design (2004) and was named the Maine Arts Commission's Visual Arts Fellow for 2011. He can often be found exploring dumps and scrapyards or walking the streets perusing second hand shops for potential objects with which to populate his constructions.


























Make/Shifted Cabin was later re-located to Bergen Business School.



Et bedre sted

av Gunvor Bakke Kvinvol

Det finnes et sted hvor alle bekymringer er blåst bort og hverdagen ikke består av å løse problemer. Ro og aktivitet avløser hverandre i riktig rekkefølge. På dette stedet finnes det tid til å tenke, lese og se på horisonten, alene eller sammen med de du bryr deg om. Arbeid blir en fritidsaktivitet, måltider blir fellesskapsprosjekter fra begynnelse til slutt, og rammene rundt våre liv blir både middel og mål. Det høres ut som en utopi, men slik beskriver mange hytteeiere opplevelsen av å være på hytta. Der bruker nordmenn i gjennomsnitt mellom 50 og 60 døgn i året, mer tid enn noen gang. Det kan ikke finnes mange grunner til å ikke ville ha en hytte, når den har slike magiske egenskaper.

De siste 20 årene har hyttebyggingen i Norge endret seg radikalt. Det finnes snart 420 000 hytter i Norge, noe som innebærer at nesten hver tredje husstand eier en. Antallet alene er nok til å si at dette er en kultur man ikke kan se bort fra. Tilfellet er imidlertid at arkitekter og planleggere i liten grad er opptatt av, eller uttaler seg om utviklingen slik den har vært. Sett som en viktig del av vår kultur finnes det mange forestillinger om hvilke drivkrefter og hvilket idémessig innhold det er snakk om, både som arkitektur, som uttrykk for natursyn og som utgangspunkt for livsutfoldelse. Hyttebygging og bruk er ikke noe nytt, men det er først med de siste 20 årenes utvikling de store konsekvensene har begynt å dukke opp. Den enkle hytta som ligger langt fra veier og annen infrastruktur, byr ikke på mange utfordringer for andre enn de som velger å bruke tiden sin der. Det er ofte dette bildet som forbindes med begrepet ”hytte”. Den nye hyttetypen derimot, har potensiale til å endre både måten vi organiserer og leser samfunnet på, samtidig som begrepsinnholdet ofte blir sett på som den rake motsetning til det opprinnelige.

Hvis man ser på tidsbruken av hytta, sammen med en tradisjonell forståelse av at nordmenn i all hovedsak flytter fra bygda til byen eller bynære strøk, finnes det grunnlag for å si at demografiske lesninger av bosetningen i Norge ikke viser det faktiske bildet. Det å telle antall skattebetalere i en kommune sier ingenting om tidsbruk, men når denne tas med i betraktningen kommer flere paradokser til syne. Torsdag er for mange den nye fredagen og mandag den nye søndagen. Slik kan vi være et bedre sted halve uka.

Å dra på hytta så ofte man kan virker rett og slett rasjonelt når man tenker på beskrivelsene hytteeierne gir av hvordan de har det. Alene blant fjellbjørk og krekling finner vi ro, harmoni og overskudd, men det er langt mellom dette bildet og en hytte som i gjennomsnitt er like stor som primærboligen (100m2) og som har et energibehov av samme størrelse. Hva gjør en hytte til en hytte, når alt fysisk ved den tilsier at det er et hus?

Man finner en økt bruk av et befolket landskap som ellers er forbundet med fraflytting. De største hyttekommunene ligger i kjøreavstand til de største byene, og man kan, om man vil, lese disse som deler av større urbane territorier, siden befolkningen i stor grad bruker tiden sin der. Tid som et parameter for å lese levemønstre, utfordrer dermed forbindelsen mellom geografi og politikk. Denne nye tidsbruken kan kanskje utfordre eksisterende systemer for administrasjon og politikk mellom kommuner som i tradisjonell forstand er sett på som svært ulike. Bygda som by går inn som enda et paradoks.

Det er åpenbare politiske og økonomiske problemstillinger som følge av denne bruken. Hvem skal sørge for et helsetilbud når befolkningen blir eldre og trenger hjelp på hytta? Dette er en problemstilling mange kommuner allerede har møtt, og hittil valgt å koste selv. Hva skal man svare når hyttefolket ønsker stemmerett i kommuner hvor de er langt i overtall i forhold til lokalbefolkningen? Og hva slags stedsutvikling får man i de 10% av norske kommuner som har flere hytteeiere enn innbyggere? Det er ikke det lokale sentrum som trekker folk dit, men naturen og tomtestørrelsene. Infrastrukturen som skal sørge for et inntrykk av privatliv tar ofte form som veimønster man gjerne finner i amerikanske forsteder, et system av blindveier med små snuplasser i enden. Når de fleste hytter kjøpes fra katalog, tilpasses landskapet oftere hytta enn det motsatte. Hvor blir det da av det lokale? Hvordan kan denne kulturen som har langt mer til felles med urbane størrelser, både fysisk manifestert og som organisasjon, bedre planlegges, drives og kontrolleres?

Å ville bygge og eie et slikt sted, virker nesten som en egen drift. Man begynner allerede som barn. Under et bord kan man være ufattelig langt borte fra der man er, en form for sameksistens mellom kontinuitet og diskontinuitet. Å kunne håndtere to virkeligheter samtidig blir senere mer enn en lek. Det blir en måte å være i verden på. Sameksistensen av disse motpolene avanseres og videreutvikles etterhvert som man får midler til det. Gjerne med konsekvenser i skala med midlene, for en selv, men også for resten av samfunnet. Belastningen på miljøet, på infrastrukturen og på lokalsamfunnene som berøres er ikke reversibel. Det står igjen konkurser og mangemillionærer om hverandre, og energiforbruket er på vei i feil retning. Hytta holder ofte en høyere standard enn primærhjemmet, og er utstyrt med en rekke energikrevende installasjoner. Ukas jobb og dagligliv blir i denne sammenheng en form for nødvendighet der tid og ressurser ”holdes av” for få dager senere å utbetales i luksusliv.

Er dette tegn på en nasjon av nytelsessyke tidsøkonomer? Eller kan man se det som tegn på en hjelpeløshet i forhold til å finne tid eller vilje til å organisere livene sine rundt de verdier de setter høyest?

Hytta blir for mange det eneste faste punktet i en verden av nye familiestrukturer, kjøp og salg av boliger, oppussing og nye livsstiler. Ønsket om et stabilt liv på hytta har resultert i en samfunnsmessig utfordring på nasjonalt nivå. Er det så rart at man tar med seg en liten ting fra hver epoke og konserverer den på hytta, der det er nok soverom til at alle kan være sammen og alene samtidig? Det er en uskyld som er tapt, men er det også en å skimte, i dette nye, overdimensjonerte landskapet av ønsker? Spørsmålet det er fristende å stille; hva sier dette om oss?
Mark